Forleden landet jeg på Gardermoen. Denne selvutnevnte Europas beste flyplass, med trange korridorer, enda trangere toiletter, mørke steinheller og ditto jernbjelker som snarere illuderer botsfengslet enn velkomstavdelingen på en flyplass, - og som formelig drar en ned i dypet på uendelige rulletrapper, nesten like lange som Metroen i St. Petersburg.
Stakkars 80-90 åringer med bag og taxfreepose!! Til en ankomsthall hvor en vaffel som har ligget alt for lenge og selvvalgt kaffe kan fås til nesten hundrelappen. Velkommen hjem!!
Siden det var et par timers venting på bussen, slik det gjerne er rundt om på verdens hovedflyplasser slo jeg meg ned i "kafeteriaen" med det velklingende navn "nettopp ankommet" hvor du altså kan få nevnte vaffel og selvvalgte kaffe til nesten hundrelappen og hvor du kan se evig peisild brenne fra en sliten Tv-skjerm.
Nuvel, - etter å ha slått på mobilen, (jeg foretrekker å vente til jeg er ute av flyet) begynte den å kime. Kanskje grunn til å understreke at kimingen ikke var forårsaket av forventningsfull ektefelle eller ditto barn, men av nødvendighet.
Etter et par minutter startet det som skulle sette både Schrek, Simpsons, Flåklypa Gran Prix og Hotel Cæsar, - fullstendig i skyggen!
En frenetisk skraping av metall stolben mot nevnte botsfengsel-fliser overdøvet et hvert forsøk på både snakke og høre noe som helst! Kilden var en ung dame som ryddet bord og satte, unnskyld SKRAPTE stoler på plass. Energisk sendte hun stolene i hytt og pine mens hun skyndsomt sveivet over bordplatene med en klut.
Jeg fanget blikket og pekte på mobilen mot øret og forsøkte meg med et forsiktig smil å indikere at jeg ville være takknemlig om hun b are en liten stund LØFTET stolene på plass. Men neida, aktikviteten økte, både i styrke og omfang, her skulle det skrapes og ikke løftes!!
Jeg påkalte oppmerksomheten med et kort, men absolutt hørbart "HEI" og fortsatte med, "kunne du være snill og løfte stolene på plass et lite øyeblikk mens jeg snakker ferdig"?
Aktiviteten opphørte så brått at stillheten nesten kom som et sjokk. Hvorpå damen kom strenende bort til meg og bordet og mobilen min. Og med det mest foroverlente, aggressive kroppsspråket som var mulig å oppdrive, med hendene forskriftsmessig plantet i siden, - ble den stakkars ankomne flypassasjeren (meg) på Europas flotteste lufthavn i klare ordelag gjort oppmerksom på at "dette er en arbeidsplass, - og hvis du absolutt må snakke i mobilen kan du gå et annet sted" !!
Hva sier man når man blir overrumplet slik? Jo, som regel, - "men kjære vene......" - lenger kom jeg ikke før den oppbragte damen som frenetisk vernet om sin arbeidsplass - fortsatte: "Jeg sier fra bare en gang, - og jeg kan godt ringe til politiet, så kan de komme og fjerne deg"!!
En slik løsning fortonet seg så fjernt fra virkeligheten at jeg faktisk ble sittende å måpe. Hvorpå jeg spurte: "Si meg, spøker du"?
I ettertid har jeg lurt på om det er meg eller verden som er gal, eller er det kanskje normalt på flyplasser rundt om i verden at betjeningen tilkaller politiet hvis ikke gjestene fjerner seg fortere enn svint etter pålegg fra ryddedamene?
Hvordan det gikk? Joda, ryddedamen ringte faktisk til politiet, og de kom de, - og fant meg sittende fredelig ved mitt bord med resten av kaffen (vaffelen var på dette tidspunkt fortært) lesende på et kontraktsforslag som var kilden til telefonsamtalene.
Det hører med til historien at ryddedamen, inntil politiet ankom, gjorde sitt beste for å sørge for at det ikke ble anledning til ytterligere telefonsamtaler ved å skrape enda mer frenetisk med de gjenværende stolene, for liksom riktig å understreke at dette var HENNES arbeidsplass og her gjorde hun som hun ville uten innblanding fra ankomne flypassasjerer!
Nuvel, mens den ene politimannen satte seg ned og snakket rolig med oppvigleren (meg), hadde den andre en kort prat med den i dette tilfelle, - fornærmede, - som altså hadde forsvart sin arbeidsplass med nebb og klør og til slutt med hjelp fra lovens lange arm.
Det hører med til historien at jeg faktisk ikke ble arrestert, men ble fortalt at de måtte etterkomme de ansattes anmodning om assistanse når de følte seg "trakassert".
På mitt spørsmål om hva passasjerene skulle gjøre når de følte seg trakassert av de ansatte, - fikk jeg faktisk ikke noe svar.
Stakkars 80-90 åringer med bag og taxfreepose!! Til en ankomsthall hvor en vaffel som har ligget alt for lenge og selvvalgt kaffe kan fås til nesten hundrelappen. Velkommen hjem!!
Siden det var et par timers venting på bussen, slik det gjerne er rundt om på verdens hovedflyplasser slo jeg meg ned i "kafeteriaen" med det velklingende navn "nettopp ankommet" hvor du altså kan få nevnte vaffel og selvvalgte kaffe til nesten hundrelappen og hvor du kan se evig peisild brenne fra en sliten Tv-skjerm.
Nuvel, - etter å ha slått på mobilen, (jeg foretrekker å vente til jeg er ute av flyet) begynte den å kime. Kanskje grunn til å understreke at kimingen ikke var forårsaket av forventningsfull ektefelle eller ditto barn, men av nødvendighet.
Etter et par minutter startet det som skulle sette både Schrek, Simpsons, Flåklypa Gran Prix og Hotel Cæsar, - fullstendig i skyggen!
En frenetisk skraping av metall stolben mot nevnte botsfengsel-fliser overdøvet et hvert forsøk på både snakke og høre noe som helst! Kilden var en ung dame som ryddet bord og satte, unnskyld SKRAPTE stoler på plass. Energisk sendte hun stolene i hytt og pine mens hun skyndsomt sveivet over bordplatene med en klut.
Jeg fanget blikket og pekte på mobilen mot øret og forsøkte meg med et forsiktig smil å indikere at jeg ville være takknemlig om hun b are en liten stund LØFTET stolene på plass. Men neida, aktikviteten økte, både i styrke og omfang, her skulle det skrapes og ikke løftes!!
Jeg påkalte oppmerksomheten med et kort, men absolutt hørbart "HEI" og fortsatte med, "kunne du være snill og løfte stolene på plass et lite øyeblikk mens jeg snakker ferdig"?
Aktiviteten opphørte så brått at stillheten nesten kom som et sjokk. Hvorpå damen kom strenende bort til meg og bordet og mobilen min. Og med det mest foroverlente, aggressive kroppsspråket som var mulig å oppdrive, med hendene forskriftsmessig plantet i siden, - ble den stakkars ankomne flypassasjeren (meg) på Europas flotteste lufthavn i klare ordelag gjort oppmerksom på at "dette er en arbeidsplass, - og hvis du absolutt må snakke i mobilen kan du gå et annet sted" !!
Hva sier man når man blir overrumplet slik? Jo, som regel, - "men kjære vene......" - lenger kom jeg ikke før den oppbragte damen som frenetisk vernet om sin arbeidsplass - fortsatte: "Jeg sier fra bare en gang, - og jeg kan godt ringe til politiet, så kan de komme og fjerne deg"!!
En slik løsning fortonet seg så fjernt fra virkeligheten at jeg faktisk ble sittende å måpe. Hvorpå jeg spurte: "Si meg, spøker du"?
I ettertid har jeg lurt på om det er meg eller verden som er gal, eller er det kanskje normalt på flyplasser rundt om i verden at betjeningen tilkaller politiet hvis ikke gjestene fjerner seg fortere enn svint etter pålegg fra ryddedamene?
Hvordan det gikk? Joda, ryddedamen ringte faktisk til politiet, og de kom de, - og fant meg sittende fredelig ved mitt bord med resten av kaffen (vaffelen var på dette tidspunkt fortært) lesende på et kontraktsforslag som var kilden til telefonsamtalene.
Det hører med til historien at ryddedamen, inntil politiet ankom, gjorde sitt beste for å sørge for at det ikke ble anledning til ytterligere telefonsamtaler ved å skrape enda mer frenetisk med de gjenværende stolene, for liksom riktig å understreke at dette var HENNES arbeidsplass og her gjorde hun som hun ville uten innblanding fra ankomne flypassasjerer!
Nuvel, mens den ene politimannen satte seg ned og snakket rolig med oppvigleren (meg), hadde den andre en kort prat med den i dette tilfelle, - fornærmede, - som altså hadde forsvart sin arbeidsplass med nebb og klør og til slutt med hjelp fra lovens lange arm.
Det hører med til historien at jeg faktisk ikke ble arrestert, men ble fortalt at de måtte etterkomme de ansattes anmodning om assistanse når de følte seg "trakassert".
På mitt spørsmål om hva passasjerene skulle gjøre når de følte seg trakassert av de ansatte, - fikk jeg faktisk ikke noe svar.
