Du må`kke komme her og komme her ...

Forleden landet jeg på Gardermoen. Denne selvutnevnte Europas beste flyplass, med trange korridorer, enda trangere toiletter, mørke steinheller og ditto jernbjelker som snarere illuderer botsfengslet enn velkomstavdelingen på en flyplass, - og som formelig drar en ned i dypet på uendelige rulletrapper, nesten like lange som Metroen i St. Petersburg.

Stakkars 80-90 åringer med bag og taxfreepose!!  Til en ankomsthall hvor en vaffel som har ligget alt for lenge og selvvalgt kaffe kan fås til nesten hundrelappen. Velkommen hjem!!

Siden det var et par timers venting på bussen, slik det gjerne er rundt om på verdens hovedflyplasser slo jeg meg ned i "kafeteriaen" med det velklingende navn "nettopp ankommet" hvor du altså kan få nevnte vaffel og selvvalgte kaffe til nesten hundrelappen og hvor du kan se evig peisild brenne fra en sliten Tv-skjerm.
Nuvel, - etter å ha slått på mobilen, (jeg foretrekker å vente til jeg er ute av flyet) begynte den å kime. Kanskje grunn til å understreke at kimingen ikke var forårsaket av forventningsfull ektefelle eller ditto barn, men av nødvendighet.

Etter et par minutter startet det som skulle sette både Schrek, Simpsons, Flåklypa Gran Prix og Hotel Cæsar, - fullstendig i skyggen!

En frenetisk skraping av metall stolben mot nevnte botsfengsel-fliser overdøvet et hvert forsøk på både snakke og høre noe som helst! Kilden var en ung dame som ryddet bord og satte, unnskyld SKRAPTE stoler på plass. Energisk sendte hun stolene i hytt og pine mens hun skyndsomt sveivet over bordplatene med en klut.

Jeg fanget blikket og pekte på mobilen mot øret og forsøkte meg med et forsiktig smil å indikere at jeg ville være takknemlig om hun b are en liten stund LØFTET stolene på plass. Men neida, aktikviteten økte, både i styrke og omfang, her skulle det skrapes og ikke løftes!!

Jeg påkalte oppmerksomheten med et kort, men absolutt hørbart  "HEI" og fortsatte med, "kunne du være snill og løfte stolene på plass et lite øyeblikk mens jeg snakker ferdig"?

Aktiviteten opphørte så brått at stillheten nesten kom som et sjokk. Hvorpå damen kom strenende bort til meg og bordet og mobilen min. Og med det mest foroverlente, aggressive kroppsspråket som var mulig å oppdrive, med hendene forskriftsmessig plantet i siden, - ble den stakkars ankomne flypassasjeren (meg) på Europas flotteste lufthavn i klare ordelag gjort oppmerksom på at "dette er en arbeidsplass, - og hvis du absolutt må snakke i mobilen kan du gå et annet sted" !!

Hva sier man når man blir overrumplet slik? Jo, som regel, - "men kjære vene......" - lenger kom jeg ikke før den oppbragte damen som frenetisk vernet om sin arbeidsplass -  fortsatte: "Jeg sier fra bare en gang, - og jeg kan godt ringe til politiet, så kan de komme og fjerne deg"!!

En slik løsning fortonet seg så fjernt fra virkeligheten at jeg faktisk ble sittende å måpe. Hvorpå jeg spurte: "Si meg, spøker du"?

I ettertid har jeg lurt på om det er meg eller verden som er gal, eller er det kanskje normalt på flyplasser rundt om i verden at betjeningen tilkaller politiet hvis ikke gjestene fjerner seg fortere enn svint etter pålegg fra ryddedamene?

Hvordan det gikk? Joda, ryddedamen ringte faktisk til politiet, og de kom de, - og fant meg sittende fredelig ved mitt bord med resten av kaffen (vaffelen var på dette tidspunkt fortært) lesende på et kontraktsforslag som var kilden til telefonsamtalene.

Det hører med til historien at ryddedamen, inntil politiet ankom,  gjorde sitt beste for å sørge for at det ikke ble anledning til ytterligere telefonsamtaler ved å skrape enda mer frenetisk med de gjenværende stolene, for liksom riktig å understreke at dette var HENNES arbeidsplass og her gjorde hun som hun ville uten innblanding fra ankomne flypassasjerer!

Nuvel, mens den ene politimannen satte seg ned og snakket rolig med oppvigleren (meg), hadde den andre en kort prat med den i dette tilfelle, - fornærmede, - som altså hadde forsvart sin arbeidsplass med nebb og klør og til slutt med hjelp fra lovens lange arm.

Det hører med til historien at jeg faktisk ikke ble arrestert, men ble fortalt at de måtte etterkomme de ansattes anmodning om assistanse når de følte seg "trakassert".

På mitt spørsmål om hva passasjerene skulle gjøre når de følte seg trakassert av de ansatte, - fikk jeg faktisk ikke noe svar.

My memory lane ...

We have met, and we have talked, and we have walked down the memory lane, 61 years back in time. 
My old buddy from the childhood and me. More or less since we were born we lived across the street in this small, north norwegian town, under the Aurea Borealis and the Stars of the polar nights, as well as the everlasting sunshine and never ending days in the summer.
Funny, it was never raining in those days.
We were laying on our backs under the street lights monitoring the millions of snowflakes, some of them quietly ending their flight through the winter night right at our faces. Instantly melting to water streaming endlessly into the mouth.
We talked about life, the future and the neighbour woman who always gave us cake and told us to go straight home.
"Straight home" ment aprox 76 meters for Harald and another 20 for me. Then u might understand how big, - or small. - our childhood universe was.
We were probably neither better nor worse than most kids, but we were absolutely the most inventive. Not always very entusiasticly approved or apreciated by our parents or our neighbours, but we always got out of the trouble, - probably because we were the best sprinters in the street.
When we were about 6-7 our parents built our new homes, and unfortunately they were on either side of this small town. Not very far, - unless you are 6-7. So - in a way, end of story?
Facebook is both a blessing and a curse, depending on the circumstances and intentions. However, we
found each other, and this week Harald and his most charming wife has been spending their holidays
in Spain.
We have talked, rememberd and laughed.
And best of all, - we have agreed that we will continue where it (almost) ended, - 61 years ago.
We still have a lot undone ....

KJÆRE NORDLENDING ...

For et par-tre måneder siden tilbrakte jeg en søndag formiddag nede på strandpromenaden i Torrevieja, noen mil syd for Alicante i syd Spania sammen med en gammel barndomsvenn fra Harstad som var på ”langtidsferie” for første gang i sitt liv i Spania, - i en alder av 70 år.  ”Vet du,” – sa han, ”Æ har aildri reisst så længe med fly før”. Og motforestillingene gjaldt ikke bare fly, - de var mange. Han turte liksom ikke slå seg helt løs og nyte både det han så og følte. Hans refleksjoner over alt som var annerledes i Spania enn i Harstad og Nord Norge ble supplert med ”men i Harstad” – og ”men i Nord Norge” er tingenes tilstand sånn og slik, og det burde da disse ”svartsnuskede” spanjolene forstå at det hadde vært mye bedre å gjøre det slik som man gjorde det i Harstad og Nord Norge, slik min barndomsvenn var vant med,  de 70 årene han hadde bodd der, og yhvor hans hittil lengste reise var med Hurtigruta til Tromså, -  for gjorde dem det skulle han mer enn gjerne komme igjen.

Hedersmannen  er en meget reflektert person, men har ikke så mange ganger vært syd for Saltfjellet. Hans trygghet har ligget i å holde seg til det kjente i landsdelen, og heller betrakte verden gjennom ”kjøkkenglaset” (kjøkkenvinduet), Harstad Tidende ( lokalavisen) og til nød – fjernsynet, men helst da lokalsendingene, og da de innslagene fra sør Troms. Den nasjonale Tv dekningen har han aldri hatt noe sans for, bortsett fra til nød kanskje, - ”Hotel Cæsar”.   ”Men det è jo bære søringa som è dær” – så det de formidlet gjennom Tv ruta kunne umulig være etterrettlig.

Det var tydelig at han på en måte slet mellom det å nyte sitt otium som fortjent og det å være lojal mot landsdelen og etterslekta. Noe vi jo fikk inn med morsmelken. ”Førr ikkje faan skulle de hælvetes søringan kommer hær å førtælle oss kors’n vi skulle leve hær oppe imeilla fjærsteinan.”

Vi hadde da tross alt både Torvet, Rutebilstasjonen, Harstadkjerka, Harstadsenteret, Kanebogsenteret, Nupen, Evenes, - unnskyld Evenes / Narvik, eller var det Narvik/Evenes – eller er det Harstad/Narvik eller Narvik/Harstad - Lufthavn, med nesten verden lengste rullebane i hele Norge (den lengste ligger forøvrig på Torp ved Sandefjord, så vet du det) og mye, mye mer å slå i bordet med.

Så hvorfor i helvete skulle vi la oss imponere av Karl Johan, Slottet, Holmenkollen, Trafikkaos, (det stoppa da pinade` opp i Byskjelle` klokka fire av å tell åsså), og Gardermoen? For ikke å snakke om Spania? Hadde vi ikke nettopp fått ny postterminal på H/E – E/H – H/N – N/H ?? Og den var nesten verdens største i hele Norge, - i hvert fall i nord Norge.

Så er kanskje tilværelsen noe mer enn å stå opp klokka seks og være på jobb klokka sju, gå nedom brygga, unnskyld, ”kaia” og kjøpe med seg fersk fisk til middag, måke snø etter middagshvilen og dvele en smule ved forna dager. Før Tv ble allemannseie nord for Saltfjellet og mørketid var like naturlig som sirup på fersk stomp, - kjemisk fri for nerveproblemer og depresjoner, - da vi elevene satt og halvsov ved pulten på ”Seljestadskolen” på grunn av surstoffmangel (dette var før ventilasjon og inneklima ble tatt inn i ordbøkene), og spratt opp i giv akt når rektor Thorbergsen entret klasserommet med et brak!!

Diplomatisk voktet imidlertid min venn seg for å involvere sitt personlige syn eller komme med for bastante påstander om sin nye prøvetilværelse syd for Pyrineene, annet enn at han hadde frosset inne i huset i vinter. (Det er egentlig en kunst å bo i Spanske hus vinterstid uten å fryse). Bedre å fortelle hva andre syns og mener, da skal ingen kunne beskylde han personlig for å ha tatt standpunkt, - for eller imot. Ei heller har han derved dummet seg ut, - trodde han.

”Ghetto” av gamlinger i syden, - hadde folk sagt.  

Hva er det da på Harstadsenteret og Kanebogensenteret og andre sentra?? Og hva er egentlig forskjellen?? Er det så mye bedre med en kaffekopp til 35 kroner enn en til syv??

”Og på den norske klubben satt de bare og spiste vafler, snakket om at de snart skulle hjem til Norge for sommeren, sang norske sanger og leste norske aviser”.

Hva skal man gjøre på en norsk klubb om det ikke er for å spise vafler, snakke norsk og synge norske sanger? Og hvis man ikke er komfortabel med dette står det en da fritt å gå ut i den spanske hverdagen og finne nye venner. Det er egentlig fler enn du aner som menger seg med ”vanlige” spanjoler, så du vil nok ikke føle deg alene, - sa jeg til han.

Hva gjelder Norge og ferie hjemme om sommeren. Visste du for eksempel at et stadig større antall spanjoler reiser på chartertur til Norge og N-Norge? På flyplassene står det spanske busser, med spanske guider, som kjører dem til Nordkapp, - og spanjolene lovpriser det de ser. De er faktisk like betatt av Nord-Norge som enkelte av oss er av Spania.

Riktignok reiser de i mobile ”ghettoer” - (les : spanske busser), - og de snakker sikkert ikke så mye norsk, - ei heller ikler de seg bunad og hopper rundt i norsk leikarring, - men de er forhåpentlig like mye velkommen som Harstadværingene er i Spania selv om de ikke kan spansk, er iført Cordoba-hatt og danser Sevillana.

Og vet du? En god venn av meg fra Alfaz del Pi, - en spansk advokat, - er hvert år på VM i skreifiske i Lofoten! Og han kan faktisk en hel del fraser på norsk, - lært i pur entusiasme opp gjennom årene av norske lekekamerater, senere skolekamerater, senere kollegaer, - (ja, - det finnes faktisk en nordmann i Alfaz del Pi som er spansk advokat, nordmenn som er spanske banksjefer, en nordmann som er kommunalråd).

Det er litt synd at man skal måtte ty til billige argumenter som å latterliggjøre livet under solen og dem som har valgt det. Greit nok å trekke frem det man mener er negative sider og synsing ved det å bo i et fremmed land, men da bør det i all anstendighets navn ha en viss substans ut over at man blir gravlagt i sarkofager i stedet for gravd ned i den nord Norske sub-arktiske jord. Gad vite hva som hadde lengst tradisjoner. Den sub-arktiske jord eller sarkofagene syd for Pyrineene, - hvor de hadde en høyt utviklet kultur og vitenskap mens vi ennå løp rundt oppe under Nordkalotten og slo hverandre i hodet med klubber.

Moralen må være at det er ingen logikk i å dekke over sin manglende tilpasningsevne i et annet land ved å drite ut sine landsmenn, spanjolene, eller dem som jobber der fra den tredje verden for å ta vare på blant annet frosne Harstadværinger.

Spania ligger minst 10-15 år foran prektige Norge i sykehusdekning, medisinsk ekspertise, veistandard, flyplasstandard, togstandard, hygiene, generell utvikling og levestandard), - alt dette grenser til et lavmål som dessverre er nokså representativt for de fleste nordlendinger som er redd for alt som er sør for Saltfjellet.


Til dere andre som fortsatt aksepterer at der finnes en verden sør for Saltfjellet, - bare kom. Vi skal ta vel imot dere og godt vare på dere, enten dere har leid dere hus her for seks måneder eller tar sikte på å bli begravd i en spansk sarkofag.

Ikke skal dere fryse heller. Vi har en innretning som heter Airconditioning med varmepumpe. Denne ”nyheten” som er blitt så moderne og energisparende i Norge for tiden. De fleste av dem produsert i ”Syden” i Italia og Spania. Og tro det eller ei, - der har de faktisk eksistert i 30-40 år.

TIDEN

Når en spanjol sier: ”Jeg ringer deg i morgen”, er ikke dette utsagnet alltid et definitivt og forpliktende løfte. Skal man feriere og bo i Spania er dette noe man må lære seg.

Vann-uret fikk vi med den greske høykulturen, mens sand-uret hadde sin utbredelse i middelalderen. Det mekaniske uret ble utviklet på 1300-tallet. Det første offentlig kjente uret ble konstruert i Milano i 1335. Det første lommeuret man kjenner til ble laget i Nürnberg i 1504. Sveits ble ganske tidlig senter for produksjon av ur, men Japan tok faktisk innersvingen på dem da de slo til med produksjon av kvartsur. I 1980 fremstilte Seiko, Citizen og Casio 80 prosent av alle klokker i verden. Senere tok Sveits igjen noe av det tapte med produksjonen av Swatch.

Almanakken for norske bønder
Den viktigste boken ved siden av Landstads reviderte på norske gårder i gamle dager var Almanakken. Den minnet bonden om når han kunne så kornet eller sette potetene i jorda uten at han utsatte seg for å oppleve nattefrost og derved ødelegge hele avlingen. Almanakken fortalte han også når han måtte få høyet i hus før vinteren kom. Nordmenn og andre folk som levde der hvor det var korte somre og lange vintre, var underlagt viktige tidsmessige handlemønstre for å overleve. Sådde bonden kornet for tidlig på våren kunne det bli ødelagt av nattefrost. Men ventet han for lenge ble det kanskje ikke modent før høsten var der igjen. Fikk han ikke alt høyet i hus før snøen sultet kyrne og sauene om vinteren. Og hadde han ikke hugget veden i tide, stablet og tørket den kunne det skatens bli kaldt i huset når vinteren kom.

Naturgitt
Det var de naturgitte betingelsene i et barskt og hardt klima som gjorde nordmenn og skandinaver til gode planleggere og administratorer av sin egen tid. Men i de strøk der man kunne så korn nesten til enhver tid, hvor man kunne få to-tre avlinger per år, der appelsiner hang på trærne hele året, hvor husdyrene gikk ute hele året, og hvor man ikke behøvde å tenke på fyring om vinteren, – var ikke almanakken så viktig. Man kunne rett og slett overleve uten grundig planlegging og administrering av sin egen tid. Det er altså de materielle og klimamessige omgivelser som former menneskene og skaper deres kultur og forhold til klima, tid og sted.

Middelhavskultur
Kulturen man finner rundt Middelhavet er altså ganske så annerledes enn den man finner i Norden. På ingen måte lavere eller dårligere, bare annerledes. Man finner heller ikke noen enhetlig kultur i Middelhavsland. Og bruker vi lupe, finner vi store kulturelle forskjeller også innad i Spania. Katalanerne er ganske forskjellige fra andalusere. Ofte er faktisk katalanerne nærmere den nordiske mentaliteten enn sine landsmenn i det sydlige Spania. Det nytter ikke for nordmenn å komme til Spania og forsøke å omvende spanjolene. De har ingen forutsetninger for å akseptere vår kultur, og slett ikke når det gjelder tid. Derfor må du alltid inkludere kulturforskjellene når du skal utrette noe i Spania. Du må være klar over at en spanjol ofte sier ”ja” når han heller burde sagt ”kanskje”. Eller så sier han ”kanskje” der han burde sagt ”nei”. Når en spanjol sier: ”Jeg ringer deg i morgen”, er ikke dette utsagnet alltid et definitivt og forpliktende løfte, men snarere et uttrykk for en velvilje og det å ha en intensjon om å ringe.

Avtaler
Dersom man avtaler med en spanjol om å møtes et sted klokken 12, vil en nordmann som regel stille opp klokken 11.45 fordi han har innkalkulert litt ekstra tid i tilfelle uforutsette omstendigheter. Kanskje er det sykkelløp eller trafikkøer, og da er det ekstra kvarteret godt å ha. En spanjol vil garantert komme kl. 12.30 og fortelle at han ble forsinket på grunn av et sykkelløp eller trafikkøer, eller fordi han ikke fant parkeringsplass. 
Du kjøper kanskje et hus som en spansk entreprenør eller byggmester har lovet ferdig til en bestemt dato.
Det er overveiende sannsynlig at huset ikke står ferdig til den angitte dato. Så selg ikke din nuværende bolig før du er sikker på at det spanske huset virkelig er innflyttingsklart. Dette ser du best med egne øyne, altså reiser du ned og forvisser deg om at det er tilfelle. Du kan naturligvis sikre deg ved å få en ferdigstillesesgaranti eller legge inn en bestemmelse om dagbøter i kontrakten. Men heller ikke da kan du være helt sikker.

”Dejar pasar”
Nordmenn er ofte unødvendig forsiktig og bekymret for at ting kan gå galt. Derfor planlegger og forbereder de alltid. En spanjol er mer avslappet og tar ikke sorgene på forskudd. De kan ofte gjøre en grandios planlegging, men har ofte ikke energi igjen til gjennomføringen eller kontroll av at plenene gjennomføres etter intensjonene. Men, når problemene oppstår, står som regel nordmannen rådløs, mens spanjolen er en mester i å improvisere en løsning. Enkelte ganger kan det naturligvis gå fryktelig galt, som da kong Felipe II i 1588 sendte sin ”armada invencible”, bestående av 131 skip, 17.000 soldater og 7.000 sjøfolk til unnsetning for sine beleirede garnisoner i Nederlandene. Han var vel vitende om skipene var for store til å kunne ankre opp i de sikre havnene som fantes, men sendte armadaen av sted i håpet om at det allikevel skulle gå bra. Som kjent mistet kongen 68 skip og 8.000 mann.

Holdninger
Normalt har nok spanjolen med sine holdninger mindre stress og magesår enn vi nordmenn. Vi kan nok lære bort en del når det gjelder planlegging, administrasjon, logistikk og plankontroll. Men samtidig har nok spanjolene en god del å lære oss. Som for eksempel at vi skal bekymre oss mindre, og at det nok funnes en løsning på de fleste problemer som måtte oppstå.

Etter 41år i Spania har jeg funnet følgende leveregel: 

Alt som kan gå galt, går galt. Nesten alt som går galt kan ordnes, om man bare tar tiden til hjelp.

KVINNEDAGEN

8. mars er den 67. dagen i året, den 68. i skuddår. Det er 298 dager igjen av året. Dagen er også kjent som den internasjonale kvinnedagen.

Dagen ble første gang markert som en nasjonal kvinnedag i New York i 1908. Den gang kjempet kvinnene for stemmerett. I 1910 ble dagen vedtatt som en internasjonal kvinnedag av deres medsøstre i Europa etter et forslag fra den tyske sosialdemokraten Clara Zetkin på den andre internasjonale, sosialdemokratiske kvinnekongressen i København i 1910. 

Allerede året etter ble oppfordringen fulgt med markeringer i flere land, men selve datoen ble ikke bestemt før i 1917, da russiske kvinner demonstrerte denne dagen. Deres demonstrasjon ble opptakten til den russiske revolusjonen. Derfor bestemte Lenin i 1922 at 8. mars skulle være en kommunistisk festdag, og dagen kom til å være knyttet til den kommunistiske bevegelsen fram til den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet.

I Norge var feiringen av 8. mars stor blant annet i 1915, under den 1. verdenskrigen, da Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet arrangerte folkemøte for fred, der blant annet Aleksandra Kollontaj fra Russland holdt tale.

Etter dette var det markeringer både i regi av kvinner knyttet til Arbeiderpartiet og av kvinner knyttet til Norges Kommunistiske Parti, stiftet i 1923.

Under andre verdenskrig fant kvinner hverandre i motstandsbevegelsen og i konsentrasjonsleire og markerte dagen i all hemmelighet. Etter krigen var det så det nystartede «Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund», senere «Norsk Kvinneforbund», som holdt dagen i hevd gjennom mindre markeringer. Deres første offisielle markering etter krigen var i 1948. Den gang raste den kalde krigen og kvinnene som markerte dagen møtte mye motstand.

Altså kan vi konkludere med at 8. mars historisk sett var en kamp for grunnleggende rettigheter for kvinnen, -hvor stemmeretten var den utløsende faktor. I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge, og cdet skal selvsagt både markeres og feires.

Den nye kvinnebevegelsen tok opp igjen tradisjonen med å markere 8. mars i 1972. Da tok en gruppe kvinnefrontere ved Universitetet i Oslo initiativ til en felles markering med de andre kvinneorganisasjonene. Siden ble dagen en viktig markeringsdag - landet over gikk små og store demonstrasjonstog, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. 8. mars 1978 gikk 20.000 kvinner og menn i tog i Norge.

Felles for markeringen er at den har vært gjennomsyret av "protestbevegelser" og "kampsanger"med palestinaskjerf og flatformsko, uformelige klær og uten BH og med mannehatet som ledestjerne.

For meg som norsk mann er det fascinerende å se hvordan kvinnedagen markeres her i Russland. Butikkvinduene her i St. Petersburg har vært prydet med fargerike 8. mars-plakater som reklamerer for sexy undertøy, parfyme og blomster. Sånn sett kan feiringen langt på vei minne atskillig mer om nordmenns feiring av morsdag og farsdag enn akkurat noen kvinnelig kampdag.

Kvinnedagen her i St. Petersburg og i dagens Russland forøvrig er mer enn noe annet en hyllest til kvinnen og skjønnheten. På kvinnedagen er blomster, konfekt og andre gaver obligatoriske. 

Denne festivitasen, er nokså fjernt fra mannehat, kampsanger, palestinaskjerf og flatformsko som preger den misforståtte feiringen i Norge. 

Den russiske kvinnen av i dag, - vakker og høyreist, - er alltid pyntet når hun går ut. Lekkert antrukket i pels- eller skinnkåpe med ditto lue eller hette (det blåser nesten alltid her i russlands kulturelle hovedstad). På beina er det støvletter, gjerne med høye hæler. Og de kan dette med å bevege seg på høye hæler, og de beveger seg - med russisk eleganse.

Google.com

DEN RUSSISKE VÅREN

St. Petersburg, Russland, - på en tid man ikke helt vet om skal kalle senvinter eller tidlig vår.

 Akkurat denne dagen var det faktisk helt vindstille, noe som hører til sjeldenheten i verdensmetropolen. Russlands nest største by med sine fem millioner innbyggere, altså norges befolkning. Vi var på vei ned til sentrum for å møte en kanadier, - Alan. Som hadde bodd mesteparten av sitt liv i USA, - og som for noen år siden hadde flyttet til St. Petersburg sammen med sin russiske kone.

 Hun utdannet lege, han - filolog og langt på vei perfeksjonist i engelsk, (naturlig nok), tysk, fransk og russisk som han tidvis underviste utvalgte russiske elever i. Nærmest som et apropos tok min venn mastergrad i computer tecnology for 10-12 år siden, - men som han sier, - det har jo skjedd noen revolusjoner på det feltet siden den gang. Omtrent i samme tidsrom flyttet han altså med sin kone til Russland og St. Petersburg.

"Vi ville gjøre noe annet", - sier han enkelt, så enkelt som det kan sies uten at man blir mistenksom av den grunn. Han nye liv startet med å oversette russisk poesi, sanger og short stories til engelsk. Siden har livskunsten vedvart. - Jeg kunne gjort mer, - mye mer, - og tjent massevis av penger,  men dette og et utvalg elever er nok for meg. Vi var innom historie, den russiske såvel som den amerikanske og kanadiske, fra politikk til mer dagligdagse emner, - alt med like stor interesse og innlevelse. Dette var i sannhet den gode samtalen.

 Vårt møte varte nøyaktig en time. Nok til å fortære en "Kaffe Campana", en "Capuchino" og en kopp grønn te" - og da vi brøt opp var vi enige om at vi måtte møtes igjen.

 Vel ute av Cafèen løftet vi, på felles innskytelse, - ansiktet mot solen og pustet inn med stort velbehag, - den russiske våren.

DEN RUSSISKE VÅREN

St. Petersburg, Russland, - på en tid man ikke helt vet om skal kalle senvinter eller tidlig vår.

Akkurat denne dagen var det faktisk helt vindstille, noe som hører til sjeldenheten i verdensmetropolen. Russlands nest største by med sine fem millioner innbyggere, altså norges befolkning.

Vi var på vei ned til sentrum for å møte en kanadier, - Alan. Som hadde bodd mesteparten av sitt liv i USA, - og som for noen år siden hadde flyttet til St. Petersburg sammen med sin russiske kone.

Hun utdannet lege, han - filolog og langt på vei perfeksjonist i engelsk, (naturlig nok), tysk, fransk og russisk som han tidvis underviste utvalgte russiske elever i.

Nærmest som et apropos tok min venn mastergrad i computer tecnology for 10-12 år siden, - men som han sier, - det har jo skjedd noen revolusjoner på det feltet siden den gang.

Omtrent i samme tidsrom flyttet han altså med sin kone til Russland og St. Petersburg. "Vi ville gjøre noe annet", - sier han enkelt, så enkelt som det kan sies uten at man blir mistenksom av den grunn.

Han nye liv startet med å oversette russisk poesi, sanger og short stories til engelsk. Siden har livskunsten vedvart. - Jeg kunne gjort mer, - mye mer, - men dette og et utvalg elever er nok for meg.

Vi var innom historie, den russiske såvel som den amerikanske og kanadiske, fra politikk til mer dagligdagse emner, - alt med like stor interesse og innlevelse. Dette var i sannhet den gode samtalen.

Vårt møte varte nøyaktig en time. Nok til å fortære en "Kaffe Campana", en "Capuchino" og en kopp grønn te" - og da vi brøt opp var vi enige om at vi måtte møtes igjen.

Vel ute av Cafèen løftet vi, på felles innskytelse, - ansiktet mot solen og pustet inn med stort velbehag, - den russiske våren.